Hei, vi har kjøpt inn noen ulike seter til huskene våre og opfatter at det er ulike krav til noe som kalles bakke klaring. Kan dere svare hva regelene sier ift de ulike setene? Og kan ulike seter kombineres i husker?
Her tar vi og med nytt tilliggende spørsmål fra en rektor i midt norge : Er om det er lovlig å ha mer bakkeklaring enn 35 cm? I tilfelle – hva er maksimumshøyden?
mvh
Ragnhild Xxxxxxxxxxxxx
Xxxxxxxxxx oppvekstsenter
—————
SVAR:
Hei, og takk for spørsmålet.
Kravet er minst 35 cm «bakke klaring» - som er faguttrykket, og beskriver hva vi snakker om ganske godt. Krevene er minstekrav. Dvs avstanden under setet og ned til underlaget når setet henger i ro - klaringen under setet og ned til bakken.
Enkeltbruker seter som plankeseter, småbarns- bleieseter har minimumskrav på 35 i bakkeklaring.
Seter tilpasset 2 brukere, som ikke er store gruppeseter beregnet for fler enn 2 brukere. Typisk dekkseter og 2-bruker ramme-sete der 2 sitter med ansiktet mot hverandre når de husker skal ha 40 cm klaring. De ekstra 5cm kompenserer for den økte risikoen knyttet til større svingende masse. NB: dette står ikke direkte spesifikt i reglene.
Flerbrukerseter/ felleshuske-seter har også krav til 40 cm under det laveste faste / stive punktet på setet når setet beveges gjennom huskebevegelsen. For seter med stiv ramme-ring og fleksibelt sete er dette punktet veldig ofte når rammen er lavest - dvs omtrent når rammen passerer rett under toppstokken. Kravet er knyttet til faren for at barn som kommer til,, eller faller av under bruk kan komme i klem under setet mot underlaget.
De fleste forstår da at risikoen her blir større mest fats (gummi) dekke enn ved løsmasser som lett flytter på seg som kutterflis, grov furubark eller løs grus.
Så å si alle krav i standardene er minstekrav. Å ha mer er ofte ikke noe avvik. Samtidig er det er en åpenbar grense for hvor høyt opp du kan, eller bør ha en huske. Ikke minst for at brukere skal kunne komme opp i den og bruke den! Om huskeopphengene (kjettingene) blir for korte blir husken kjedelig å bruke med liten aksjon, og her finnes en regel ift at det for en sittende bruker i tvungen bevegelse skal ha mint 150cm fritt rom over sitteflaten. Dvs at høyden fra undersiden av toppstokken og ned til sete må være minst 150cm.
Det utdypende svaret ift det doble dekk-setet:
Her er det noe delte meninger om hva som er dimensjonerende – dvs fra hvor en skal måle fra.
En del, bl.a. noen leverandører, velger å legge til grunn at barna kun sitter på det store setet, og mener på den bakgrunn at det lille setet vil bli dyttet oppover mot det store ved en “klem-situasjon” under setet, eller at det dyttes til siden – dvs vil være ettergivende om det skulle treffe et barn som kommer under ved bruk.
Ut fra en slik forståelse mener de ett av to;
1) at en kan mål fra underkant av det lille setet når det holdes opp under det store. Eller
2) at det lille setet ikke skal tas med i det hele tatt, og at det er fra undersiden av det som er tenkt for å sitte på som skal være der en måler fra. Dvs undersiden av det store setet.
Dette begrunnes ofte med at om en skal måle på det nederste så vil husken bli så høy at barn ikke selv klarer å komme opp, og også at huskeopphengene blir så korte at huskegleden blir ødelagt/redusert. Det er forså vidt riktig, og samtidig ikke noe som skal hensyntas ift oppgaven som lekeplasskontrollør ved sort/hvit - påvisning av avvik. Ved risikovurderings rapportering er det noe annerledes da mange av momentene her kan virke både økende og reduserende ift risiko.
Andre igjen, deriblant vi, legger en eller flere av disse forhold til grunn for vår vurdering.
1) Standardens benevnelse, dvs valg av uttrykk for risikoen som skal unngås er «ground clearance» - som betyr bakkeklaring - og det viser til klaringen under et sete ift sikker bruk. Og da åpenbart det laveste punktet / dekket. Det beskrives ikke noe i standarden ift et sete å sitte på, som en del velger å legge til grunn for forståelsen.
2) Faktisk og reel bruk ift den risikoen som beskrives – dvs klemfare. For; en god del barn står på det nederste dekket ved husking, og gjerne også to av gangen mens de lener seg mot det større toppdekket. Og noen ganger står det i tillegg barn oppe på det store dekket med hvert ben på siden av den sittende/stående brukerne. Ettersom en ikke kan si om barna står på det nederste setet, og tyngden deres derfor er plassert på det nederste dekket som da ikke vil være særlig ettergivende om en klemsituasjon oppstår, bør en ta høyde for dette ift slike seter.
3) Vår oppgave er å ta utgangspunkt i det standarden beskriver, barns reelle bruk av utstyr ift beskrevne situasjoner og mulige risikoer - særlig når vi utfører risikovurderings rapportering. Vi skal som utgangspunkt vurdere «worst case» mht muligheter, se dette opp mot bl.a. brukergruppen, alder på utstyr, lekeplassens bruk og plassering (type lekeplass), tenke føre var, utføre sensitivitetsanalyse, se ett år frem i tid mht slitasje avvik osv, og ikke legge «egne» begrensinger eller forutsettinger til grunn. Og særlig ikke legge forutsettinger eller rammer som ikke fanger opp de faktiske og reelle bruker scenarioer som en normalt bør kunne forvente ift bruk - se også Lekeplassforskriftens §1.
Det kan og føyes til at denne typen doble dekkseter en kuriositet som hovedsakelig er knyttet til det norske markedet. Slike seter sees svært sjelden i andre land som omfattes av standarden. Det er nok derfor det felleseuropeiske regelverket ikke har hensyntatt dette ift å beskrive det.
Ift å blande ulike hsukeseter kan du lese dette svaret.
Revidert 09/22
